En barndom mellom to verdener!

Målfrid vokste opp med en fot i to verdener – som barn av norske misjonærer i Etiopia. Det var en barndom fylt med lek under afrikansk sol, men også med savn, streng disiplin og opplevelser som satte dype spor. Landet var preget av politisk uro, revolusjon og vold. Midt i kaoset ble Målfrid vitne til en hendelse som skulle prege henne resten av livet.

Mellom ananas og anstendighet

Målfrid husker den afrikanske barndommen som solfylt og frodig. Hjemmet i Etiopia hadde ananas og sitrontrær i hagen, og kveldene var fylt med lek. Far var den lekne, mor holdt orden. Kveldene i Addis Abeba var varme, og duften av nyplukket frukt og støv lå over nabolaget. Som seksåring kom hun for første gang til Norge og startet ett år for tidlig på skolen der. Hun kunne nemlig allerede både lese og skrive. Men barndommen var allerede formet av et annet liv.

Da hun fylte sju og var tilbake i Etiopia, gledet hun seg til å begynne på internatskole – det hun fikk høre var en "leir" for misjonærbarn. Hun skulle starte i andre klasse. Men realiteten slo hardt. Foreldrene reiste uten at syvåringen forstod at de ikke ville komme tilbake på en lang stund. Hverdagen ble preget av disiplin og strenge regler, langt fra den frie leken hun hadde hjemme.

Jeg skjønte ikke at når foreldrene mine dro i august, skulle jeg ikke se dem igjen før jul,» forteller hun. «Barn har jo ikke noe tidsperspektiv. Jeg gråt i skapet, der ingen kunne se meg.

Det var en streng skole, hvor følelser helst ikke skulle vises. Sengen måtte res med millimeterpresisjon, og straffene var mange for dem som brøt reglene. Frykt, skyld og ensomhet ble en del av hverdagen, og det gjaldt å lære seg hvordan man skulle unngå represalier.

Kaos og krutt i Addis Abeba

På denne tiden var Etiopia et land i opprør. Keiser Haile Selassie var styrtet, og revolusjonen i 1974 hadde kastet landet inn i politisk uro. Det var militærpatruljer i gatene, og skuddvekslinger kunne høres om nettene. I tillegg til de strenge reglene på internatet, måtte barna også forholde seg til en ytre verden der trygghet ikke var en selvfølge.

En kveld Målfrid var på vei for å besøke moren sin som var på besøk på tomta over veien fra internatskolen. Det var sent og hun var sent ute, så hun småløp alene med pute og dyne i armene over veien. Plutselig havnet hun midt i en folkemengde. En mann ble slept gjennom gaten, mishandlet av en gruppe væpnede menn. En av dem oppdaget den lille, hvite jenta på sju år og løftet henne opp. De lo og spurte henne om hun ville dø, eller om de heller skulle drepe mannen de holdt fanget. Sjokkert og livredd klarte hun ikke å si noe. Et skudd falt. Mannen ble skutt og drept rett foran øynene hennes. Målfrid visste ikke om hun hadde sagt noe eller om de bare hadde bestemt seg. Skylden fulgte henne i mange år.

Jeg gikk ut av porten da jeg ikke skulle, og jeg protesterte ikke da de spurte om de skulle skyte. I årevis trodde jeg at det var min skyld at han ble drept.

Hun løp livredd videre, men skammen over å ha kommet for sent og for at hun ikke hadde klart å redde mannen gjorde at hun ikke fortalte det til noen. Ikke til moren sin den kvelden, ikke til lærerne på skolen. Hun bar det alene. Frykten for hva som ville skje hvis hun avslørte hva hun hadde sett, blandet seg med skammen over at hun kanskje hadde forårsaket mannens død. I stedet ble hun stille. Ingen spurte hvorfor hun plutselig ble mer innesluttet. Traumaet levde i henne, uforløst.

Denne hendelsen ble en av de mange opplevelsene som formet hennes syn på verden – og seg selv.

Jeg var overbevist om at jeg kom til å havne i helvete. Det var mye skyld og skam. Jeg tror heldigvis ikke det i dag, men jeg tror ikke den opplevelse er noe jeg noen gang kommer over. Men man kan bestemme seg for å leve med det.

Savnet etter foreldre

På internatskolen var misjonens kall det viktigste. Brevene hjem måtte være optimistiske. Sorgen over å være adskilt ble bagatellisert. For Målfrid ble det å undertrykke egne følelser en nødvendighet.

Hvis vi lengtet hjem, kunne vi ødelegge for misjonen. Andre barns frelse sto på spill. Så jeg måtte holde kjeft.

Overgrep og maktmisbruk fant også sted. Målfrid begynte å spille cello, og virkelig elsket å spille. Hun øvde og øvde, men også dette frirommet skulle bli skadet. En cellolærer krysset grensene og tok seg til rette. Igjen ble følelsen av skyld og skam vekket til live. Hvem kunne hun si det til? Også dette opplevde hun at var hennes egen feil. Men da hun etter en lang periode antydet overfor sin mor at læreren misbrukte sin stilling, ble han byttet ut. Men det som hadde skjedd ble aldri snakket om, og hverken skolen eller misjonsorganisasjonen gjorde noe for å følge opp de som hadde hatt denne læreren.

Men midt i alt fant Målfrid også måter å kjempe tilbake på. Sammen med søsteren inngikk hun en pakt: "Ingen skulle få knekke oss." En stille opposisjon vokste frem, pakket inn i humor og trass.

Vi barna hadde det veldig morsomt tross alt. Vi fant på ting, vi lagde et hemmelig språk og ble kreative når det gjaldt å omgå reglene. Det var for eksempel ikke lov å ha hendene på bordet i matsalen over der hvor klokka var. Løsningen ble å flytte klokka over albuen. Vi hadde det mye morsomt med sånne små pek.

Overgangen til Norge

Da familien endelig flyttet til Norge, var det en overgang som føltes like brutal som avskjedene i barndommen. Målfrid var 14 år og begynte på Kristelig Gymnasium i Oslo. Hun følte seg som en fremmed. De andre elevene hadde vokst opp sammen, de kjente koder hun ikke forsto.

Jeg husker enda at jeg følte meg så fin den første skoledagen. Jeg hadde fått nye klær i rødt – min favorittfarge. Alle andre på skolen gikk med Levis 501, og jeg skjønte med en gang at jeg ikke passet inn. Heldigvis så bestemte jeg meg for at jeg heller ikke skulle prøve, men bare være den jeg var. Det gikk heldigvis bra for meg å være den litt sære. Jeg fikk ikke mange nære venner, men jeg ble heller aldri mobba.

For Målfrid ble musikken redningen. På Barratt Due fant hun andre som forsto og likte hennes nerdete lidenskap for noter og toner, og hennes måte å være på.

Det var en så fantastisk følelse å møte noen å snakke med, noen å le med. Det var en så god følelse å kjenne på at her passer jeg inn.

Det var første gang hun følte seg hjemme i Norge.

Håp i fellesskap

I dag er Målfrid en del av "Sendt bort", en gruppe tidligere misjonærbarn som har funnet sammen for å dele og bearbeide sine erfaringer. De leter ikke etter medlidenhet, men anerkjennelse – og kanskje en endring i hvordan misjonsorganisasjonene behandler sine yngste medlemmer.

"Det koster å snakke om dette, men det er viktig. Vi kan ikke endre fortiden, men vi kan gi en stemme til dem som ikke har blitt hørt," sier hun.

Gjennom musikken, familien og fellesskapet hun har bygget, har Målfrid funnet en vei videre. Barndommens skygger slipper aldri helt taket, men de definerer henne ikke.