Min historie: Sendt bort som barn - fant sin egen vei som voksen

Herborg Johannesdottir vokste opp i Etiopia som datter av islandske misjonærer. Som syvåring ble hun sendt på internatskole 60 mil unna foreldrene, uten å beherske det norske språket. Tryggheten fra barndommen forsvant, og hun måtte fort lære seg å klare seg alene. 

Herborg Johannesdottir ble født i Addis Abeba, Etiopia, i 1964 og vokste opp som datter av islandske misjonærer. Det lokale språket amharisk ble lekespråket og hjemme snakket de islandsk.

"Vi bodde langt sør i Etiopia. I en liten by som heter Gidole. Jeg husker de første barneårene som en veldig fin tid. Jeg lekte fritt ute, deltok i lokale skikker og snakket etterhvert flytende amharisk, noe som gjorde at jeg følte meg hjemme blant mine etiopiske venner."

De islandske foreldrene, som jobbet som lege og sykepleier, var knyttet til Norsk Luthersk Misjonssamband. Herborg Johannesdottir ble den første tvillingsøsteren i en familie som tross alle ods fikk to tvillingpar. Foreldrene hadde allerede adoptert en gutt siden de ikke kunne bli gravide, men en vellykket operasjon endret alt, og familien vokste raskt fra ett til fem barn.

"Jeg husker barndommen i Etiopia som en fin tid. Jeg var konge på haugen og mestret det meste. Det var lek og moro."

Jeg husker barndommen i Etiopia som en fin tid. Jeg var konge på haugen og mestret det meste. Det var lek og moro.

På internat uten språk

Men da hun fylte sju, endret livet seg drastisk. Det var på tide å begynne på den norske internatskolen i Addis Abeba, hele 60 mil unna foreldrene. En hel dagsreise på dårlige veier markerte skiftet fra en trygg og kjent tilværelse til en ukjent og krevende hverdag.

"Jeg gikk fra å være konge på haugen til å være den som ikke mestret noe," forteller hun. "Jeg kunne ikke språket, jeg hadde ingen av mine foreldre der, og jeg ble plassert med eldre jenter som allerede hadde sin plass i systemet."

Jeg gikk fra å være konge på haugen til å være den som ikke mestret noe

Hjemme var hun vant til å være storesøsteren som tok lederrollen.

"Jeg spilte førstefiolin, tvillingbroren min andrefiolin. Han støtta meg, og jeg var storesøster for de mindre. På internatet var jeg plutselig minst. Det var en opplevelse av å falle helt igjennom."

Hun husker følelsen av å bli satt på plass.

"Jeg kan alt", sa jeg. "Du trenger ikke forklare meg noe, for jeg kan alt." Svaret var like brutalt som det var sant. "Nei, det kan du ikke". "For meg var det som å få et slag i magen å forstå at jeg ikke kunne noe, og bli satt på plass på den måten. Jeg husker at jeg ble mobba veldig for den kommentaren."

Følelsen av å ikke passe inn ble forsterket av mangelen på språk til å uttrykke seg.

"Jeg hadde jo ikke et språk den første tida. Amharisken ble tatt fra meg, den var det ikke lov å prate. Ingen snakket islandsk. Jeg husker ikke så mye fra denne tiden. Hvor henta jeg informasjon fra? Hvor fant jeg trøst? Det er bare en tåke for meg."

🎧 Hør Herborg fortelle om å begynne på skole uten å ha språk.

En støvel og en sko

Hun var alene, uten mulighet til å søke trøst hos kjente voksne. Tvillingbroren hennes hadde det litt lettere, da guttene i større grad fikk lov til å bruke det lokale språket i leken. "Gutter og jenter ble adskilt, og vi kunne ikke bare oppsøke hverandre," forteller hun. "Vi var på hver vår side av internatet, og etter hvert mistet vi den naturlige kontakten vi hadde hatt som tvillinger hjemme."

Forlatthetsfølelsen satte seg dypt, men det var også lyspunkter. Hun forteller om en husmor som tok henne med på butikken for å kjøpe grønnsaker.

Jeg skyndte meg så veldig for å rekke å bli med henne at jeg ikke fant to like sko. Så når jeg kom til henne hadde jeg to forskjellige sko på meg

"Jeg skyndte meg så veldig for å rekke å bli med henne at jeg ikke fant to like sko. Så når jeg kom til henne hadde jeg to forskjellige sko på meg. Jeg husker så godt at hun gjorde det til noe morsomt i stedet for å peke på feilen. Hun tullet, og vi gikk mens vi sang " en støvel og en sko." Det var en god opplevelse av glede og litt egentid med en voksen."

For det var voksne på internatet som gjorde en forskjell, selv om de hadde mange barn å ta vare på.

"Søndag kveld var ofte vanskelig. Etter en hel dag med lek ute i solen, kjente jeg ofte på en hodepine når jeg skulle legge meg, men jeg syntes det var flaut å si fra. "

De voksne hadde nok å gjøre, og hun ville ikke være til bry. Men noen kvelder hadde hun så vondt at hun tok mot til seg og ba om en hodepinetablett.

"Jeg husker så godt en kveld da husmor kom inn med en tablett og et glass vann, og ble sittende ved sengen min. Hun strøk meg forsiktig over pannen til medisinen virket. "Med hvert stryk forsvant smerten, og jeg sovnet," forteller hun. "Slike minner er så viktige."

🎧 Hør Herborg fortelle om gode minner som betyr så mye.

Søskenbånd og ansvar

Forholdet til søsknene var preget av avstand og skjulte bekymringer. "Jeg tror vi gikk rundt og var redde for at den andre hadde det vondt, men vi snakket ikke om det," sier hun. "Vi var så adskilt i det daglige at vi ikke kunne være der for hverandre slik vi hadde vært hjemme."

Da lillesøsteren begynte på internatet, husker Herborg at hun ikke klarte å være der for henne. "Jeg gikk med en vond følelse av at hun måtte klare seg selv," sier hun.

Det året ble Herborg storesøster på nytt. Sent i november fikk de fire søsknene en telefon på internatskolen om at de hadde fått en lillesøster som de skulle få se i juleferien, bare fire uker frem i tid.

"Jeg husker at vi nærmest sloss om å få holde babyen da vi kom hjem den ferien", forteller Herborg.

Etterhvert kom også en kusine til internatet og de to søstrene og kusinen fikk dele rom.

"Da husker jeg at hverdagen ble litt annerledes. Vi fikk lov til å dekorere rommet og vi malte gress, blomster og dyr på veggen og sol, måne og stjerner i taket."

De tre skapte sin egen lille trygge sone.

"Vi skapte et rom som var vårt eget, og det betydde noe."

Å bære foreldrenes byrde

Blant misjonærbarna på internatet utviklet det seg en uskreven regel: Man snakket ikke om hvor vondt savnet var. Barna visste at foreldrene også ofret mye for å være misjonærer, og ingen ville være den som la stein til byrden.

Vi snakket aldri med dem om hvor vanskelig vi hadde det. Vi ville ikke såre dem, ikke gjøre dem triste eller sinte.

"Vi snakket aldri med dem om hvor vanskelig vi hadde det. Vi ville ikke såre dem, ikke gjøre dem triste eller sinte," forteller Herborg. "Det var som om vi hadde en stilltiende avtale om at dette var livet vårt, og det måtte vi bare akseptere."

Tilbake til familien og nye brudd

I femte klasse flyttet familien til Addis, og Herborg fikk bo hjemme igjen. "Det var rart å plutselig være et tomtebarn," sier hun. "Jeg fikk se mamma sitte og lese bok i sola, og det var som å oppdage henne på nytt." "Etter jobb kom pappa hjem og vi spiste middag sammen. Det var uvant, men også veldig fint."

Herborg har varme minner om foreldrene.

"Jeg var veldig glad i foreldrene mine. Bare det å se de for meg er godt. De utstrålte godhet. Ja, de var gode mennesker å være sammen med."

Jeg følte meg som en innvandrer i eget land, uten noen synlige tegn på at jeg var annerledes

Men gleden som tomtebarn ble kortvarig. De politiske urolighetene i Etiopia eskalerte, og i sjette klasse ble alle misjonærfamilier evakuert til Norge. "Det var en krevende overgang," sier hun. "Jeg følte meg som en innvandrer i eget land, uten noen synlige tegn på at jeg var annerledes. Jeg kunne ikke kodene, jeg visste ikke hva som var normalt."

Etter to år i Oslo i Norge dro familien tilbake til Afrika. På grunn av borgerkrigstilstanden i Addis Abeba ble barna sendt til nabolandet Kenya mens foreldrene ble igjen i Etiopia. "I Kenya fikk jeg heldigvis en god tid," forteller hun. "Vi var med å starte en ny skole, og vi fikk ansvar. Det var en helt annen opplevelse enn i Etiopia." Men igjen var foreldrene langt unna, og distansen til dem vokste.

En dyp sorg hadde satt seg fast

Da hun på ny kom tilbake til Norge som 16-åring, var hun utmattet. Familien flyttet til Kristiansand, en ny by hvor hun på nytt måtte skape nye relasjoner.

"Det ble enda mer krevende å komme hjem som 16-åring enn det var som 13-14-åring, da jeg var i Oslo."

"Jeg ga opp," sier hun. "Jeg la meg klokka ni om kvelden bare for å være ferdig med dagen."

Det var så vanskelig å finne ut hvordan jeg skulle leve.

"Det var så vanskelig å finne ut hvordan jeg skulle leve." Herborg forteller om en dyp sorg som fortsatte å vokse gjennom videregående.

Etter videregående ble depresjonen dypere, og etter en periode flyttet hun hjem igjen til foreldrene. "Jeg satt bare på kjøkkenet og drakk te. Og det var det jeg trengte."

Gjennom terapi begynte hun å bearbeide barndommen, og det første store oppgjøret kom da hun fikk sitt første barn. "Jeg forstod hvor sårbare barn er. Det utløste et sinne og en sorg jeg ikke hadde sluppet frem før."

🎧 Hør Herborg fortelle om den tunge tiden.

Ble selv misjonær, før hun brøt all kontakt

Selv om barndommen på internat hadde satt dype spor, valgte Herborg å følge i foreldrenes fotspor. Hun utdannet seg til adjunkt og misjonær og reiste til Japan med sin daværende mann, men med en klar beslutning: Hennes egne barn skulle aldri sendes bort. De gikk i japansk barnehage og skole, men vokste opp sammen med familien. Herborg sørget for at de fikk en oppvekst nært sine foreldre, noe hun selv aldri fikk.

Jeg har ikke tatt avstand fra troen. Jeg har beholdt gudstroen, men jeg klarer ikke å være på misjonssambandsmøter.

Men etter hvert kjente hun at hun ikke lenger kunne stå inne for alt misjonssambandet representerte. Hun slet med kallsforkynnelsen og forventningene til hvordan man skulle leve. Da hun etter hvert skilte seg gjorde skilsmissen også at hun ikke lenger følte seg velkommen i miljøet. Og da hennes sønn kom ut som homofil, ble bruddet fullstendig.

"Jeg har ikke tatt avstand fra troen. Jeg har beholdt gudstroen, men jeg klarer ikke å være på misjonssambandsmøter," sier hun. I dag finner hun sin tro i et annet fellesskap, der hun kan være seg selv.

"Jeg går i domkirken sammen med tvillingbroren min. Der finner jeg en forkynnelse som blir mye lettere for meg å ta inn. "

Etter gudstjenesten tar de kirkekaffen hjemme hos ham.

🎧 Hør Herborg fortelle om å ta eierskap til egen historie.

En historie som må fortelles

Selv om avstanden til misjonssambandet vokste, fant hun tilbake til en viktig relasjon: faren. Han hadde selv vært misjonærbarn og forsto etter hvert smerten hun bar på. De snakket ut om fortiden, og han ba om unnskyldning for valgene som ble tatt. "Det betydde alt for meg. Å få hans forståelse og aksept ga meg ro," sier hun.

I dag ser hun tilbake på sin oppvekst med en blanding av sorg og styrke. "Jeg har båret mye, men jeg har også funnet min egen vei. Det er viktig for meg å fortelle denne historien – for alle oss som aldri ble hørt."

Jeg har båret mye, men jeg har også funnet min egen vei. Det er viktig for meg å fortelle denne historien – for alle oss som aldri ble hørt.

Organisasjonen Sendt bort har vært avgjørende for hennes bearbeidelse. "For første gang kan vi misjonærbarn fortelle våre historier. Jeg har følt at jeg endelig kan ta bladet fra munnen."

Herborg Johannesdottir har kjempet for å finne sin egen vei, for å forstå sin oppvekst og akseptere sine sår. "Jeg forteller min historie for alle de som ikke orker det selv. For alle oss som trenger å bli hørt."

Min historie

Min historie er en samling personlige historier fra mennesker som vokste opp som misjonærbarn – historier fra ulike tidsepoker og ulike deler av verden, men med erfaringer som ofte ligner mer enn man skulle tro.