Min historie: Internatlivet, vennskapet og sorgen som aldri slapp taket

Jofrid Jåtun Hansson vokste opp mellom to verdener – det trygge familielivet i Norge og en institusjonalisert barndom i Japan. Men det var ikke savnet av foreldrene som preget henne mest. Det var bruddet med bestevenninnen. Savnet satte dype spor, og i mange år levde hun i en syklus av midlertidige relasjoner, alltid forberedt på neste avskjed.

En barndom fylt med fellesskap og lek

Jofrid ble født i Stavanger i 1973, den fjerde i en søskenflokk på seks. Hennes tidligste barndom var preget av et åpent og inkluderende hjem, hvor venner alltid var velkomne. 

Familien bodde på et småbruk i Stavanger, hvor Jofrid tilbrakte dagene med å leke ute og delta i gårdsarbeid.

"Vi hadde et hjem der venner alltid kunne komme innom. Jeg husker spesielt ei venninne som kom til oss hver morgen før skolen og ble med meg hjem etterpå. Foreldrene var leger og hadde travle dager, så hun ble ivaretatt litt hjemme hos oss. Det var et åpent hjem med plass til mange."

Det hadde ligget i kortene lenge at vi skulle reise. Vi visste det ville komme.

Men foreldrene hadde et kall. De var misjonærer for Norsk Luthersk Misjonssamband, og da Jofrid var ti år gammel, flyttet familien til Kobe i Japan. Overgangen var stor, men ikke uventet.

"Det hadde ligget i kortene lenge at vi skulle reise. Vi visste det ville komme."

Familien flyttet til misjonens hovedstasjon.

"Far fikk ansvar for en menighet, i tillegg til at han underviste på en bibelskolen der og var rektor i en barnehage. Mens vi søsknene flytta ut på internatskolen."

Internatskole og et unikt vennskap

Internatskole lå en times reise unna foreldrene.

"Jeg fikk ei seng og et pult på et tremannsrom med to andre jenter. Jeg synes det var spennende til å begynne med, selv om jeg brukte litt tid på å bli kjent med folk. Det fleste hadde jo vært dere flere år allerede."

Jofrid fant seg etterhvert til rette og trivdes egentlig veldig godt. Særlig etter at hun møtte venninnen som skulle bety alt for henne.

Vi var som søsken. Vi gjorde alt sammen, delte alle hemmeligheter og opplevelser. Det var et vennskap som føltes uerstattelig.

"Vi var som søsken. Vi gjorde alt sammen, delte alle hemmeligheter og opplevelser. Det var et vennskap som føltes uerstattelig."

De delte rom i tre år, og sammen skapte de en verden full av små eventyr og spenning. De sneik seg ut av skoleområdet, utforsket forlatte bygninger og søkte stadig etter nye opplevelser.

"Vi var en gjeng som alltid måtte ha noe å gjøre. Det var spennende å finne på ting, utforske steder vi ikke egentlig skulle være."

A-ha var på høyden av sin karriere, og da bandet skulle ha konsert i Osaka, bestemte de seg for å dra – uten lov.

"Vi måtte lyve for å få det til. Vi visste at vi aldri hadde fått lov. Men det var en siste ting vi skulle gjøre sammen før hun reiste hjem til Norge. Vi planla alt i detalj, og vi kom oss til konserten. Det var en utrolig opplevelse. Vi dro til hotellet der bandet bodde etterpå og fikk autografer."

🎧 Hør om den unike opplevelsen med A-HA i Japan

Bruddet som endret alt

Men så kom dagen de hadde fryktet. Venninnen skulle hjem til Norge, og Jofrid måtte bli igjen.

"Det var det vondeste jeg har opplevd. Hun var mitt anker. Den som alltid var der."

Hun husker hvordan lærerne på skolen forsøkte å forberede dem på avskjeden.

"De prøvde å forberede oss."

Men tapet satt dype spor.

"Det gjorde så vondt at det nesten ikke var til å bære," forteller hun.

Og opplevelsen har satt dype spor.

"Jeg lærte meg å ikke knytte meg til folk. Jeg hadde lært at om du lar noen slippe for tett innpå deg, kan det gjøre for vondt når de drar."

Jeg lærte meg å ikke knytte meg til folk. Jeg hadde lært at om du lar noen slippe for tett innpå deg, kan det gjøre for vondt når de drar.

I mange år levde Jofrid i treårssykluser – like mange år som de to venninnene fikk sammen.

"Hver gang det nærmet seg tre år, trakk jeg meg unna venner. Det var alltid da avskjedene kom etter min erfaring, så jeg forberedte meg på at det ville skje igjen."

Det var først i voksen alder at hun ble bevisst på dette mønsteret, og gjennom å jobbe med seg selv, klarte hun å bryte sirkelen. I dag har hun bodd på samme sted i over 20 år, noe hun aldri trodde skulle skje.

🎧 Hør Jofrid fortelle om den vonde avskjeden

En institusjonalisert barndom

Selv om Jofrid ser tilbake på internatskolen som et trygt sted, ser hun også hvordan den institusjonaliserte hverdagen påvirket dem. De var 30 barn, og de voksne måtte prioritere de yngste. De eldre barna lærte seg å klare seg selv – og ta vare på hverandre.

Jeg hadde søsken på skolen, men vi levde i våre egne aldersgrupper. Vi hadde ikke så mye med hverandre å gjøre. I stedet ble vennene mine den nærmeste familien jeg hadde.

"Jeg hadde søsken på skolen, men vi levde i våre egne aldersgrupper. Vi hadde ikke så mye med hverandre å gjøre. I stedet ble vennene mine den nærmeste familien jeg hadde."

Hun husker også hvor viktig personalet var.

"Det var et generasjonsskifte mens jeg var der. De nye som kom inn, var ikke så strenge som de som var der da jeg kom. De var veldig hjertelige. De forsto at vi var barn som ikke hadde foreldrene våre der. De prøvde å gi oss en så normal barndom som mulig i en unormal setting."

Men selv med gode voksne rundt seg, lærte Jofrid tidlig å skjule følelsene sine for foreldrene.

"Jeg fikk høre at jeg ikke måtte ringe hjem og si at jeg var lei meg, for det ville gjøre jobben deres som misjonærer vanskeligere. Det måtte jeg tenke på som min del av kallet. Så jeg lærte meg å ikke vise foreldrene mine når jeg hadde det tungt."

Et brudd med misjonen

Da hun kom tilbake til Norge, ble overgangen vanskeligere enn hun hadde trodd.

"Jeg hadde ikke vært i Norge på fem år. Jeg husket Norge slik det var da jeg var ti. Plutselig skulle jeg bo hjemme hos mor og far, ordne meg selv, pakke sekken, komme meg til skolen. Det var uvant."

Hun følte seg som en fremmed i sitt eget land.

"Det var så mange koder jeg ikke forsto. Hvordan folk kledde seg, hva de hørte på. Jeg kom med en pastellfarget genser med griser på, som var siste skrik i Japan, men det var ikke kult i Norge."

Det var så mange koder jeg ikke forsto. Hvordan folk kledde seg, hva de hørte på.

Hun husker hvordan hun prøvde å passe inn.

"Mitt bilde av hvordan det var å være ungdom i Norge var basert på ungdomsprogrammet «midt i smørøyet». Jeg husker at jeg så at de syklet med sekken på en skulder, og at jeg prøvde på det samme. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare det," ler hun.

Overgangen var vanskelig, men da hun fikk valget om å bli med foreldrene tilbake til Japan bestemte hun seg for å gå sin egen vei.

"Jeg hadde fått nok av misjonen. De brydde seg ikke om oss barna når vi kom tilbake til Norge. Vi var bare vedhenget til mor og far. Vi hadde ingen betydning i oss sjøl. Jeg har ikke hatt noe med misjonssambandet å gjøre siden den gang."

🎧 Hør Jofrid fortelle om overgangen til livet i Norge

Jofrid gikk sin egen vei. Hun valgte å begynne på Kvitsund videregående, tilbake på internat. Denne gangen i Norge.

"Der gikk broren min og noen jeg kjente fra skolen i Japan, så det føltes trygt. Internatlivet var kjent, og planen var å bli ett år før jeg reiste tilbake til Japan for videregående. Men jeg trivdes så godt på Kvitsund, fikk gode venner, og etter samtaler med rektor valgte jeg å bli, mens resten av familien reiste ut igjen. "

Barn skal ikke måtte ta ansvar for foreldrene

I dag er Jofrid avdelingsleder på en legevakt og har tre barn selv. Selv om hun gjerne skulle vært foruten arrene hun fikk fra årene på internat, har hun også gode minner og mener hun har lært mye.

"Jeg ble tidlig veldig selvstendig, og jeg har lært å se ting fra flere sider. Jeg er nok ikke så bastant, for jeg vet at sak alltid har minst to sider. I tillegg har jeg lært meg å vise omsorg for dem jeg bryr meg om. Så selv om det har kostet så er selvstendigheten og evnen til å klare meg sjøl også en styrke."

Hun har vært tilbake i Japan flere ganger, og kjærligheten til landet lever videre i familien hennes.

"Mine barn har vært der, og de elsker Japan. Det betyr mye for meg at de også føler en tilknytning dit."

Men én ting er sikkert: Hun kunne aldri sendt sine egne barn på internatskole.

Det er viktig at vi forteller disse historiene. For vår egen del – men også for alle dem som ikke orker.

"Vi fikk en kunstig familierelasjon etter årene på internat. Da vi var hjemme annenhver helg og i feriene, så handla alt om å sørge for at alt var greit. Vi skulle ikke krangle, ikke gjøre noe for å ødelegge. Det er ikke naturlig. Barn skal opponere mot foreldrene og ikke føle på et ansvar for foreldrenes følelser."

Jofrid har funnet sin vei, men minnene fra oppveksten vil alltid være en del av henne.

"Det er viktig at vi forteller disse historiene. For vår egen del – men også for alle dem som ikke orker."

Min historie

Min historie er en samling personlige historier fra mennesker som vokste opp som misjonærbarn – historier fra ulike tidsepoker og ulike deler av verden, men med erfaringer som ofte ligner mer enn man skulle tro.