Min historie: En oppvekst med ansvar og savn
Kristin Sanna Kihle var eldst i søskenflokken og lærte tidlig å ta ansvar. Hun husker at hun passet på at brevene til foreldrene fra internatskolen kun fokuserte på det positive, slik at foreldrene skulle få "fortelle om Jesus" uten bekymringer for barna. Men hva skjer med et barn som lærer å overleve ved å kutte bånd og aldri forvente noe? Kristin forteller om en oppvekst preget av ansvar, smertefulle tap og en stillhet som varte i tiår.
Kristins første minner er fra Etiopia. Dit kom hun med foreldrene da hun var ett år. Faren hadde et misjonærkall og arbeidet på en norsk jordbruksskole. De første årene var preget av en tett tilknytning til det etiopiske samfunnet.
Kristin og hennes søsken var de eneste norske barna i området. De løp rundt barføtt, lekte med etiopiske barn og spiste like gjerne maten hos naboene som den de fikk servert hjemme.
"Vi hadde en fri barndom, med mye lek. Jeg ble nær venn med flere etiopiske barn og jeg levde som dem. Jeg husker jeg kunne være irritert på mamma fordi vi ikke lagde maten på bål på gulvet, slik som alle de andre," forteller Kristin med et smil.
Jeg ble nær venn med flere etiopiske barn og jeg levde som dem. Jeg husker jeg kunne være irritert på mamma fordi vi ikke lagde maten på bål på gulvet, slik som alle de andre.
Hun følte seg som en av de andre barna. Såpass at da en hvit mann en dag dukket opp i landsbyen, gjemte hun seg.
"Han så annerledes ut enn alle andre jeg kjente", forklarer hun.
En søster rikere
Men den frie og bekymringsløse barndommen skulle snart få et alvor over seg. Midt under revolusjonen i Etiopia i 1974, med portforbud og uroligheter, ble Kristins lillesøster Elin født. Moren måtte fraktes med småfly til hovedstaden Addis Abeba for å føde, mens seks år gamle Kristin var med for å støtte henne.
"Fødselen var vanskelig. Jeg husker både redselen den natten og gleden over å ha fått en ny søster – men også hvordan alt forandret seg etterpå."
Søsteren Elin ble født med cerebral parese. Fra den dagen ble familiens liv preget av omsorgen for en søster som aldri kunne sitte, snakke eller klare seg selv.
Fødselen var vanskelig. Jeg husker både redselen den natten og gleden over å ha fått en ny søster – men også hvordan alt forandret seg etterpå.
På grunn av urolighetene i Etiopia ble familien sendt tilbake til Norge. Kristin var syv år da hun begynte på skolen i det som for henne var et fremmed land.
"Jeg ble sendt til psykolog, da jeg begynte i første klasse, tre uker etter at vi kom hjem. Fordi jeg hadde dårlig språk. Mamma skal ha protestert og sagt at når man kan tre afrikanske stammespråk, i tillegg til litt norsk, da har man ikke dårlig språk. Men sånn var det. Vi ble veldig fort norske for å si det sånn. Et barn tilpasser seg jo."
🎧 Hør Kristin fortelle om søsteren som blir født med CP
Familien rives opp igjen
Etter noen år i Norge ble foreldrene spurt om de ville dra tilbake til Etiopia. Kristin var tolv år da familien pakket koffertene igjen. Yngstesøsteren Elin var blitt fem år gammel og alvorlig syk. Hun var plaget av sterke epileptiske anfall.
"Jeg husker at jeg synes det var veldig rart at pappa ble bedt om å reise ut igjen med et så alvorlig syk barn. Alle måtte jo skjønne at hun ikke taklet like mye som oss friske," sier Kristin.
Men de reiste likevel. Foreldrene bosatte seg sør i landet med lillesøsteren Elin, mens Kristin og de andre søsknene ble sendt til internatskole i Addis Abeba. Kristin tok ansvar. Hun var storesøster. Om søsteren Ingunn som bodde på en annen tomt enn henne gråt om kvelden, fikk Kristin beskjed fra en av de andre jentene.
"Jeg husker at jeg listet meg bort til hennes rom og hentet henne til mitt rom for å trøste henne. Jeg holdt rundt henne til hun sovnet. Det var ikke lov og jeg var alltid redd for at noen skulle oppdage at vi gjorde dette, men det var aldri noen som så etter oss om nettene. Så lenge jeg fikk henne tilbake til sitt rom før morgenen, så gikk det fint."
Jeg husker at jeg listet meg bort til hennes rom og hentet henne til mitt rom for å trøste henne. Jeg holdt rundt henne til hun sovnet. Det var ikke lov.
Gutter og jenter fikk ikke besøke hverandre på internatet og man ble delt opp klassevis.
"Jeg fikk ikke besøke broren min. De holdt oss fra hverandre selv om vi var søsken. Jeg vet ikke hvorfor. Det var bare sånn. Jeg var egentlig en type som aldri gjorde noe galt, men når det gjaldt søsknene mine, så trosset jeg jo det."
Internatet var et samfunn med sterke hierarkier. Den sterkeste hadde rett. De som slet, ble sett ned på. Søsknene måtte ta seg av hverandre og Kristin lærte å klare seg selv, å ikke trenge noen. Foreldrene ble en fjern tanke.
"Jeg ble ikke så opptatt av dem lenger. Det var fint når de hentet oss i feriene, men jeg følte ikke at jeg hadde noe behov for dem."
Elins død – en sorg det ikke ble snakket om
Det gikk et år. Så kom faren uventet til Addis for å hente barna. Det var uvanlig. Han pleide ikke å komme selv. Kristin skjønte at noe var galt. Elin var blitt syk med tyfoidfeber, og det var alvorlig.
"Da vi kom hjem, fikk vi se Elin én siste gang. Hun lå i sengen, bevisstløs. Jeg skjønte at hun var veldig syk, men de sa aldri at hun ikke ville overleve."
Elin døde rett etter Kristins trettenårsdag. Men det ble aldri snakket om. Sorgen var foreldrenes, ikke barnas.
"Vi forsto fort at vi ikke måtte snakke om det. Hvis vi gjorde det, ble mamma lei seg. Så vi lot være."
Elin skulle begraves i Norge. Men ingen fra familien fikk være til stede. Kisten ble sendt alene, og ble møtt av en tante og en onkel på Fornebu. Kristin og søsknene fikk bilder og en kassett i posten med lydopptak fra begravelsen. To år senere så de graven hennes for første gang.
Da vi kom hjem, fikk vi se Elin én siste gang. Hun lå i sengen, bevisstløs. Jeg skjønte at hun var veldig syk, men de sa aldri at hun ikke ville overleve.
"Det var en rar sommer. En krampaktig ferie. Vi lot som om alt var bra."
Så dro de tilbake til internatskolen. Der var det ingen som nevnte Elin.
"Jeg husker at jeg tenkte at kanskje ingen vet det. Det ble aldri pratet om og det var akkurat som det aldri hadde skjedd. Livet bare fortsatte som før. Men det var en stor sorg."
🎧 Hør Kristin fortelle om sorgen som aldri ble snakket om
Å glemme for å overleve
Kristin var skoleflink. Pliktoppfyllende. Hun gjorde alltid det hun skulle. Hun lærte seg å blende inn, ikke skille seg ut. Hun tok ansvar og husker at hun følte at hun måtte sensurere brevene til søsknene sine.
"Jeg husker veldig godt at det ble sagt at dette var vår måte å få være med og bidra til misjonen. Derfor sa jeg til Ingunn at hvis du skriver at du lengter hjem, så reiser mamma og pappa hjem til Norge med oss. Og da er det vår skyld at ingen får høre om Jesus."
Det var et enormt ansvar for en tolvåring.
Jeg husker veldig godt at det ble sagt at dette var vår måte å få være med og bidra til misjonen.
"Det er helt klart noe jeg har dårlig samvittighet for at jeg gjorde. For jeg hindret på en måte mine søsken i å få lov til å lengte hjem. Jeg har et brev der jeg skrev hjem at Ingunn har vært så flink og sovet en hel natt i sin egen seng. Det viser hvordan et barn tenker, men egentlig er det bare trist."
🎧 Hør Kristin fortelle om et alt for stort ansvar
Etter hvert var ikke internatskolen lenger et tvunget opphold. Foreldrene flyttet til Addis og vill ha barna hjem til seg. Kristin ville ikke.
"Jeg hadde gitt dem opp litt. Jeg forventet ikke noe fra dem lenger. Det var enklere å klare seg selv."
Da familien flyttet tilbake til Norge, var Kristin fast bestemt på å legge alt bak seg. Hun kuttet kontakten med alle fra Etiopia. Det var over.
Livet i Norge – et forsøk på å passe inn
Overgangen til norsk ungdomsliv var krevende. Ingen visste hvor hun kom fra. Ingen forsto hennes erfaringer.
"Carola hadde vunnet Grand Prix, og jeg ante ikke hvem Carola var. Jeg ante ikke hva Grand Prix var. Det var en verden som var helt totalt fremmed for meg. "
Men hun blendet inn. Blandet seg med mengden. Gjorde det hun skulle. Jobbet hardt.
Carola hadde vunnet Grand Prix, og jeg ante ikke hvem Carola var. Jeg ante ikke hva Grand Prix var.
Jeg tror det var strategien min. Helt fra jeg var ganske så liten, å skli inn, blende inn, ikke skille meg ut. Helst være usynlig. For all del gjøre alt jeg skulle. Ta ansvar. Jeg er blitt utrolig god på å planlegge, være tidlig ute, skrive lister. Jeg er som tar ansvar. Og det er på godt og vondt. Jeg prøver å gjøre godt alt jeg ikke fikk til som barn og jeg sier ikke nei. Jeg stiller opp.
Faren døde av kreft før hun fylte tretti, men først tok han et oppgjør. Han angret dypt. Det gjorde det lettere å forholde seg til det. Moren fikk også ettervirkninger og ble etter hvert psykisk syk, og ansvaret falt på Kristin igjen.
"Moren min pleide å si at det er en grunn til at Paulus var ungkar. Hun mente vel at det ikke var riktig å ta med barna ut på dette. På et tidspunkt switchet det, og det var vi som tok vare på henne."
Å løfte på lokket
I mange år la hun lokk på fortiden. Det var først nylig hun begynte å bearbeide den.
"Når du løfter lokket, kommer alt ut. Men jeg har fått verktøy. Jeg skriver lister. Hva har jeg dårlig samvittighet for? Hva er jeg sint for? Hva er ren sorg?"
Jeg har fått nær kontakt med søsteren min igjen. Vi bor i nærheten av hverandre og har god støtte for hverandre. Jeg opplever at hun er den som skjønner meg best.
Hun og søsteren har funnet tilbake til hverandre i voksen alder.
"Jeg har fått nær kontakt med søsteren min igjen. Vi bor i nærheten av hverandre og har god støtte for hverandre. Jeg opplever at hun er den som skjønner meg best."
I dag jobber Kristin som rektor på en kristen videregående skole. Hun har en dør som alltid er åpen, og når elever sier "jeg har det bra", spør hun alltid én gang til.
Vi må lære av feilene som ble gjort
Hun kunne aldri jobbet for Misjonssambandet.
"Et sted måtte jeg legge det. Jeg har ikke lagt det på Gud. Jeg har ikke lagt det på mennesker. Men jeg har lagt det på systemet."
Når hun ser tilbake, er det én ting hun vet:
"Har du valgt å bli forelder, er det den viktigste jobben du har. Barn trenger å bli sett, å bli hørt. Det var vi mange som aldri ble."
Et sted måtte jeg legge det. Jeg har ikke lagt det på Gud. Jeg har ikke lagt det på mennesker. Men jeg har lagt det på systemet.
I dag er erfaringen fra oppveksten på en internatskole formet henne som rektor.
"Barn og unge er fremtiden. Vi som jobber i skolen, har mye å lære av feilene som ble gjort. Vi skal ikke prøve å forme barna i et passe inn i et system. De skal få lov til å være seg selv. Jobben vår er å støtte dem, se dem og være der for dem. Det er kjempeviktig.
Min historie
Min historie er en samling personlige historier fra mennesker som vokste opp som misjonærbarn – historier fra ulike tidsepoker og ulike deler av verden, men med erfaringer som ofte ligner mer enn man skulle tro.