Min historie: En god barndom og en vond erkjennelse

Martin Egil Fuglestad tilbrakte store deler av barndommen som misjonærbarn i Etiopia. Han husker først og fremst lek, frihet, natur, familie og ferier fylt av opplevelser. Oppveksten beskrives som god. Kontrasten til dem som hadde det krevende er stor, derfor engasjerer han seg i Sendt Bort i dag.  

– Jeg har aldri kjent på at jeg hadde en vond misjonærbarndom. Aldri. Tvert imot. Og det har jeg vært takknemlig for hele livet. Men nå, når jeg ser hvor mange andre som ikke hadde det slik, da blir det tungt. Veldig tungt, forteller han. 

Martin Egil kom til Etiopia som baby og de fem første årene var det her han vokste opp.

– Det jeg husker best fra denne tiden er særlig de sanselige og konkrete minnene. Tomten der vi bodde med klinikk og kirke og mange andre familier Det var en utedo der, med et dypt hull i bakken. En dag mistet jeg skoen nedi, og far måtte komme og hente den opp igjen. Det var både skummelt og spennende, og et minne som fortsatt sitter i kroppen.

Jeg husker at jeg og broren min lekte og badet i det varme regnvannet, gjørmete og lykkelige, uten tanke på å bli rene igjen. Jeg husker også små ekspedisjoner til elver og bekker, med krabber, piknik og utforsking, forteller han.

Han husker også kraftige regnskyll og halvmåneformede groper i jorda, laget av faren for å bremse vann og hindre erosjon. De praktiske og nødvendige gropene ble til små basseng etter regnskyll.

– Jeg husker at jeg og broren min lekte og badet i det varme regnvannet, gjørmete og lykkelige, uten tanke på å bli rene igjen. Jeg husker også små ekspedisjoner til elver og bekker, med krabber, piknik og utforsking, forteller han.

Skolestart og internat

Etter ett år tilbake i Norge, var det nok en gang tid for å reise tilbake til Etiopia. Martin Egil var seks år og skulle begynne på skolen, foreldrene hadde fått et nytt oppdrag.

Martin Egil begynte på Den norske skolen i Addis Abeba. Først bodde han med foreldrene som gikk på språkskole i byen, men etter tre måneder var de klare for å reise over 500 kilometer sør i landet, ut på oppdrag. Tiden var kommet for at Martin Egil skulle bo på internat.

– Jeg har veldig få minner fra skoletida, heller ikke fra rommet hvor vi bodde. Jeg bodde fire år på det rommet og jeg husker det ikke, sier han.

Jeg har veldig få minner fra skoletida, heller ikke fra rommet hvor vi bodde. Jeg bodde fire år på det rommet og jeg husker det ikke, sier han.

Overgangen til internatlivet er vanskeligere for Martin Egil å sette ord på. Ikke fordi minnene er vonde, men fordi de nesten ikke finnes. Fire år på internat har etterlatt seg få konkrete bilder: han husker ikke klasserommet, ikke rommet han bodde på, ikke hverdagen slik den egentlig var. Det som likevel står igjen i bruddstykker, er uteområdene, gårdsplassen, fotballen, det å være ute og i bevegelse. Å leke, løpe og spille var det han trakk mot, og det er der minnene ligger. Men han husker særlig en skolekamerat.

– Det var én eldre gutt som tok litt vare på meg. Jeg husker at han trillet meg rundt i en trillebår og at jeg synes det var stas å at han som var eldre ville leke med meg. Han var et slags forbilde. Det er et koselig minne.

Få minner, men ingen vonde opplevelser

Alt annet er mer som et tomrom, en tid som har passert uten å feste seg, og som først i voksen alder har blitt et stille spørsmål: Hvor ble den av?

Han har snakket med moren i voksen alder om de svake minnene.

– Jeg tror kanskje jeg løp og gjemte meg når de dro, men jeg vet ikke. I ettertid har mor og jeg snakket litt om det, men vi har landet på at vi begge er glade og takknemlige for at det tross alt gikk veldig bra med meg, sier han.

Jeg tror kanskje jeg løp og gjemte meg når de dro, men jeg vet ikke. I ettertid har mor og jeg snakket litt om det, men vi har landet på at vi begge er glade og takknemlige for at det tross alt gikk veldig bra med meg, sier han.

Foreldrene arbeidet to dagsreiser unna, helt sør i landet, og skoleåret besto av lange perioder adskilt, avbrutt av ferier som i Martin Egils minner fremstår som lyse, varme og fulle av liv.

– Det jeg husker best, er feriene. Å være hjemme hos mor og far. Venner. Å være ute hele dagen. Kjøreturer, prosjektene far jobbet med som jeg fikk være med på, dyr, natur, vann. Det var en veldig fin barndom.

Midt i disse ferieminnene finnes også enkelte øyeblikk som bærer et annet alvor. Martin Egil husker at han som barn var vitne til hungerskatastrofen som rammet Etiopia på midten av 1980-tallet. 

På en av reisene med faren besøkte de et sted der nomader hentet vann fra en dyp brønn. Menn sto stablet på avsatser i brønnen en mannshøyde over hverandres og sendte skinnkrukker med vann oppover i rekken, hånd til hånd, helt til overflaten der dyrene ventet. 

Bildet av kroppene, samarbeidet og slitet har festet seg. Den gang opplevdes det først og fremst som sterkt og spesielt å få være vitne til. I dag står det også igjen som et tidlig møte med livets alvor, side om side med barndommens trygghet.

🎧 Hør Martin Egil fortelle hvor vanskelig det er å huske

Troen er en følgesvenn, Etiopia en del av identiteten

Som voksen har han aldri opplevd tiden som misjonærbarn som et personlig traume. Han har fungert godt, fått venner, kommet hjem til Norge uten store problemer, funnet sin plass i idretten, i yrkeslivet, i troen. Derfor stilte han heller aldri de store spørsmålene.

– Jeg har levd godt med historien min. Jeg har fortalt den som en god historie.

I ettertid har Martin Egil funnet gjenklang i begrepet third culture kid, barn som vokser opp mellom kulturer, i andre land enn foreldrenes hjemland, og som ofte bærer med seg flere tilhørigheter samtidig. 

Han kjenner seg igjen i beskrivelsen av å ha et sterkt bånd til et sted som ikke er Norge, og en varig fascinasjon for Etiopia, menneskene og kulturen der. Erfaringene har gitt ham en bredere horisont og en naturlig trygghet i møte med det som er annerledes.

🎧 Hør Martin Egil fortelle om sin egen opplevelse av å ha vært misjonærbarn.

Andres traumer slår hardt i magen

Det var først i møte med andres fortellinger at noe begynte å endre seg.

Gjennom engasjementet i Sendt Bort har Martin Egil blitt konfrontert med historier om ensomhet, overgrep, svik og manglende beskyttelse. Historier han tidligere ante fantes, men som han aldri tok helt inn. Fordi de for ham alltid lå et stykke unna hans opplevelser.

Det er skremmende hvor tilfeldig det var hvem det gikk bra med og hvem det ikke gikk bra med. Jeg hadde flaks. Det er det ingen tvil om. Og det er vondt å vite at barn jeg vokste opp sammen med, opplevde noe helt annet.

– Jeg tror jeg har vært preget av det positive bildet av misjonærlivet som har blitt tegnet. Av fortellingen om at dette var fint, viktig og rett. Og så har jeg ikke sett det som lå bak. Det har gjort meg vondt i ettertid.

Det er ikke først og fremst skyld han beskriver, men en tung erkjennelse av tilfeldighet.

– Det er skremmende hvor tilfeldig det var hvem det gikk bra med og hvem det ikke gikk bra med. Jeg hadde flaks. Det er det ingen tvil om. Og det er vondt å vite at barn jeg vokste opp sammen med, opplevde noe helt annet.

Vi kan ikke snu oss vekk nå

Engasjementet hans springer nettopp ut av dette paradokset: takknemlighet over egen barndom og sorg over andres.

– Jeg kjenner på både skam og ansvar. Hvorfor har jeg ikke sett dette før? Hvorfor har jeg ikke gjort noe tidligere?

I dag arbeider Martin Egil fortsatt innenfor misjonsbevegelsen. Det gjør engasjementet både fint og krevende. Han kjenner mange av menneskene som har hatt ansvar, noen på avstand, noen mer direkte. Nettopp derfor blir det også umulig å trekke seg unna.

– Det er emosjonelt krevende å stå i dette. Men jeg kan ikke la være. Jeg må stå på misjonærbarna sitt lag.

Han beskriver det som et oppgjør, ikke bare organisatorisk, men personlig. Et oppgjør med stillhet, med bortforklaringer, med en historie som lenge bare rommet de gode fortellingene.

– Dette må få være en del av historien. Også det som var vondt. Vi skylder dem som har lidd å si: Dette var ikke riktig. Dette skulle vært annerledes.

Når han snakker om veien videre, er det med ydmykhet. Han vet at hjelpen som finnes, ikke kan reparere alt. Men han vet også at anerkjennelse, det å bli sett og hørt kan bety mer enn mange tror.

– Behovene kommer til ulike tider, på ulike måter. Derfor kan vi ikke bare si: «Nå har vi gjort noe.» Slik jeg ser det må dette vare.

Mot slutten av samtalen blir stemmen lavere. Ordene kommer langsommere.

Jeg har alltid stått godt i misjonærbarnbakgrunnen min. Og det gjør jeg fortsatt. Men nå er det ikke like lett lenger. Nå er det både og.

– Jeg har alltid stått godt i misjonærbarnbakgrunnen min. Og det gjør jeg fortsatt. Men nå er det ikke like lett lenger. Nå er det både og.

For Martin Egils historie er nettopp det: både og. En god barndom. Et savn etter minner. Og en dyp uro over at så mange andre bar på noe helt annet.

– Jeg har hatt det godt, sier han igjen. Og det er sant. Men det er også det som gjør at jeg ikke kan snu meg vekk nå.

🎧 Hør Martin Egil fortelle om hvordan han fikk sitt engasjement

Min historie

Min historie er en samling personlige historier fra mennesker som vokste opp som misjonærbarn – historier fra ulike tidsepoker og ulike deler av verden, men med erfaringer som ofte ligner mer enn man skulle tro.