Min historie: En barndom på misjonens premisser!
Svein Helge Syvertsen ble født på Madagaskar i 1972, og vokste opp i fattige, men lykkelige kår med lokale barn. Som seksåring ble han sendt på internatskole langt unna foreldrene. For Svein Helge ble leken en overlevelsesstrategi, men fraværet av omsorg satte spor.
Fattige kår, men barnslig lykke
Med en far som var misjonsprest for det norske misjonsselskapet på Madagaskar, ble den tropiske øya utenfor østkysten av Afrika både fødested og hjemland for Svein Helge.
De første årene av Svein Helges liv var fylt med lek blant gassiske barn i Farafangana på øya. Det var et fattig strøk med enkle kår, og fotballen de lokale barna spilte med var laget av plastikksøppel som var bundet sammen til en ball. Svein Helge hadde lærfotball med luft, noe som var svært populært blant barna. Den ballen ble brukt mye!
"Det var veldig mye fattigdom, men som barn lekte vi med det vi hadde og jeg husker de første årene som fylt med lek og glede."
Det var veldig mye fattigdom, men som barn lekte vi med det vi hadde og jeg husker de første årene som fylt med lek og glede
Det var en tid preget av frihet, av fotballspilling med lokale barn. Men det var også en tid hvor ulikhetene ble tydelige. "Vi hadde mat hver dag, vi hadde rene klær og vi hadde leker. Det har nok preget meg også i voksenlivet at jeg vet hvor fattig det var og fortsatt er på Madagaskar."
Han snakket like mye gassisk som norsk. Moren som var lærer, var veldig opptatt av at sønnen skulle lære seg norsk, men det var ikke så lett å holde styr på språkene. Svein Helge minnes hvordan hverdagslige ord kunne forveksles, også på norsk. "Min mor har fortalt at jeg kom hjem og spurte om bananen var kokt, for kokt og moden er samme ord på gassisk," smiler han.
Overgangen til internatskolen
Da han var seks år, var det hans tur til å reise til internatskolen på Antsirabe, langt unna foreldrene. Søsteren hadde allerede gått to år på internatskole, så hun visste hvordan det skulle gjøre.
"Jeg ble fortalt at jeg endelig skulle få leke med norske barn, at jeg skulle bli norsk," sier han. "Jeg husker at jeg gledet meg, for det å få leke med norske barn det var det store for meg da."
Han gledet seg til et liv med sykkelbaner og leker, men overgangen var stor. Internatlivet var preget av regler, faste rutiner og et strengt hierarki blant barna. Som novemberbarn var han også blant de yngste og han fant fort ut at det var bare å innordne seg.
Det var den sterkestes rett som gjaldt. Og i ballspill var jeg alltid den siste som ble valgt.
Det var den sterkestes rett som gjaldt. Og i ballspill var jeg alltid den siste som ble valgt.
🎧 Hør Svein Helge fortelle om hvordan det var å være minst og bli valgt sist.
Frihet og rampestreker
Til tross for det strenge internatlivet var det mye frihet. "Vi var små rampunger som visste akkurat hvor grensen gikk," sier han lattermildt. Han forteller om hvordan de listet seg ut tidlig om morgenen for å lage bål, jakte med hjemmelagde spretterter, og hvordan de planla tyverier av gummistrikker for å lage enda bedre spretterter.
"Jeg husker det var veldig spennende å gå rundt og se at dagen lysnet, at fuglene kom fram og at hundene sprang rundt. Og så var vi da ute, med sprettertene våre helt til det ringte inn. Da løp vi så fort vi kunne, og det var ingen som merket at vi hadde vært ute i et par timer allerede."
Men det var ikke bare uskyldig lek. I skråningen nedenfor skolen kunne barna se inn i en verden de ennå ikke forsto. "I parken nedenfor skolen var det prostitusjon. Vi så handlingene skje. Vi forstod nok hva som foregikk, men vi visste at det var noe vi ikke skulle snakke om."
Det ubevisste farvel
Svein Helge tok et ubevisst farvel med foreldrene sine da han begynte på internatskolen. "Jeg skulle klare meg selv. Jeg skulle være stor gutt," sier han. Han forteller om en gang moren kom på besøk og at storesøsteren sprang henne i møte, noe han ikke gjorde. "Jeg skulle være tøff og stor gutt. Jeg trengte henne ikke. Det var noen som sa at jeg burde gi henne en klem, så jeg gjorde det. Men det var for hennes skyld, ikke min."
Jeg skulle være tøff og stor gutt. Jeg trengte henne ikke. Det var noen som sa at jeg burde gi henne en klem, så jeg gjorde det. Men det var for hennes skyld, ikke min
Denne uavhengigheten fulgte ham videre i livet. Han hadde få voksne å gå til med sine sorger og gleder. "Den daglige omsorgen den var ikke der. Vi fikk mat og vi hadde tak over hodet. Men den der voksenkontakten som en mor og far kan gi, den var mangelvare. Ja, det var den jeg mistet."
For Svein Helge ble leken redningen og når han husker tilbake på årene på internatskolen så var det leken som preger minnene. Men i ettertid har han skjønt at et lokk lå over følelsene. "Det er mye uforløst sorg under det lokket", sier han.
🎧 Hør Svein Helge fortelle hvordan han lukket seg for foreldrene og la lokk over følelsene.
To dagsreiser hjem
"Skolen var langt unna der hvor foreldrene bodde. Det var mer enn to dagsreiser å komme seg hjem, så vi dro ikke hjem i høstferien eller vinterferien. Det ble for kort tid for den lange reisen."
I vinterferien kom derfor foreldrene på besøk til skolen, men i høstferien ble det ferie på skolen - uten foreldre.
"Det er et minne som har brent seg fast. Foreldrene til de andre barna kom og hentet barna og pakket ting inn bilene sine. De ønsket oss god ferie, og så dro de. Vi ble værende."
Foreldrene til de andre barna kom og hentet barna og pakket ting inn bilene sine. De ønsket oss god ferie, og så dro de. Vi ble værende
Da de først skulle hjem på ferie, var det også litt av en operasjon, som ofte satte barna i fare.
Jeg husker en gang jeg skulle sitte på med noen andre, og de fylte opp bilen med barn, voksne og bagasje. Jeg var den minste så jeg ble plassert på en kasse bak i bagasjerommet i landroveren. Der satt jeg i to dager til vi var fremme.
En annen gang bar ferden hjem med et lite propellfly. Piloten hadde drukket og han husker de voksne var svært nervøse. "Men det gikk heldigvis bra og vi kom oss frem."
Tilbake til Norge – og en ny fremmedhet
Etter tre år på internatet flyttet familien til Norge. Svein Helge, som alltid hadde vært norsk på Madagaskar, ble nå en utlending i sitt eget hjemland. Han slet med å lese, noe som gjorde overgangen til norsk skole vanskelig. "Jeg husker jeg gikk i skogen på skogdag og var fascinert av bjørk og rogn, mens de andre bare så det som vanlige trær."
Han tok tredje klasse om igjen, og til tross for intensiv leseopplæring fra moren, var lesing en utfordring. Svein Helge slet med lese og skrivevansker i gjennom hele grunnskolen. Han fant seg til slutt til rette på yrkesskolen, hvor han briljerte i praktiske fag. "Endelig var det noe jeg fikk til. Jeg kom hjem med femmere og seksere og kunne vise mamma at jeg mestret noe."
Endelig var det noe jeg fikk til. Jeg kom hjem med femmere og seksere og kunne vise mamma at jeg mestret noe.
I dag er han sikker på at den manglende oppfølgingen førte til at han ikke fikk den skolegangen han hadde krav på.
"Jeg ble ikke fulgt opp, og det har ført til mange utfordringer for meg senere i livet."
For dyrt for misjonsselskapet å gi foreldrene mer tid med barna
I voksen alder har Svein Helge innsett hvor mye han gikk glipp av. "Tapt tid med foreldre får du aldri igjen," sier han. Etter å ha fått egne barn har han blitt mer bevisst på hvor viktig den daglige omsorgen er.
Han har jobbet mye med seg selv for å forstå og bearbeide tapet. "Jeg har samtaler med foreldrene mine, og vi har bearbeidet en del sammen. Min mor har nok angret mye mer på dette enn hun har klart å gi uttrykk for. Hun har sagt at dette vil hun aldri ha gjort om igjen."
Jeg har samtaler med foreldrene mine, og vi har bearbeidet en del sammen
Svein Helge forteller at hun var med i en komite på Madagaskar med andre foreldre som jobbet for at misjonærene skulle få tilbringe mer tid med barna sine. "Det ble avslått fra misjonsselskapets side, for det var ikke midler til det. De mente det ble for dyrt.
Det ble avslått fra misjonsselskapets side, for det var ikke midler til det. De mente det ble for dyrt.
Først etter at Svein Helge og familien kom tilbake til Norge på slutten av 1980-tallet ble det innført en endring, som gjorde at barn og foreldre fikk mer tid sammen.
"Det skulle jo egentlig bare mangle, men dette med at vi bodde så langt unna var satt i system og det var mye økonomi i dette. Det var misjonen som var det viktige."
Troen på Jesus står fast, ikke på misjonen
Svein Helge kaller seg fortsatt kristen, men han ser på misjon med et kritisk blikk. "Troen min er på Jesus, men ikke på misjonsorganisasjoner. Jeg stiller spørsmål ved hvordan de opererer, og hva det vil si å ha et mandat fra Gud."
Troen min er på Jesus, men ikke på misjonsorganisasjoner. Jeg stiller spørsmål ved hvordan de opererer, og hva det vil si å ha et mandat fra Gud
Han trekker også frem alt det gode som misjonsorganisasjonene har gjort.
"Det ble bygd skoler, sykehus og infrastruktur og misjonærer har gitt undervisning, helsetjenester og bistand. Men det var et voldsomt pengejag, og jeg husker at vi barna ble tatt med på møter hvor de skulle vise fram misjonærene og misjonærbarna til misjonsvenner i Norge for å få mer penger til misjonen. Og det var bare helt pyton husker jeg."
Mange misjonærbarn har aldri fortalt sine historier. De venter til foreldrene deres er borte. Men dette er en del av norsk historie, og vi må snakke om det
For Svein Helge handler det ikke først og fremst om å fordømme fortiden, men om å forstå den.
"Det er viktig at disse historiene kommer frem," sier han. "Mange misjonærbarn har aldri fortalt sine historier. De venter til foreldrene deres er borte. Men dette er en del av norsk historie, og vi må snakke om det."
🎧 Hør Svein Helge stille spørsmål ved misjonskallet og systemet rundt.
Flere historier
xxxxxx
