Min historie: Mellom tro og ensomhet

Kjell Olav Wittersø vokste opp i det Etiopiere kalte Paradisdalen, et vakkert og frodig landskap. Seks år gammel måtte han forlate barndommens paradis brått, tvunget bort av en revolusjon han ikke forsto. Familien måtte pakke i hast, mens skuddene smalt over huset. Likevel var det ikke de politiske urolighetene som skulle prege ham mest. Det var ensomheten.

Han husker at han lå sammenkrøpet på gulvet i huset for å gi minst mulig blink til opprørerne utenfor, og at familien akkurat klarte å komme seg unna.

"Vi ble evakuert, og kjørte nordover i landet for å komme oss til et trygt område. Det var en farefull ferd, og vi rakk ikke å ta følge med kolonnen som gikk før oss. Men vi kom oss frem og ble sendt til Norge og til trygghet, men for meg skulle den bli kortvarig."

Kjell Olav Wittersø ble født på et misjonssykehus i Riga-Alem i Etiopia der foreldrene var utstasjonert i regi av Misjonssambandet. Faren jobbet på en jordbruksskole i området. Kjell Olav var eldst i en søskenflokk som etterhvert talte fem barn. Han husker at barndommen i Etiopia var fylt av varme, lek og vakre omgivelser. "Paradisdalen var som Edens hage," sier han.

Men allerede som barn følte han at livet hans var del av noe større. "Jeg var misjonærbarn. Det betydde at vi var der av en grunn."

Jeg var misjonærbarn. Det betydde at vi var der av en grunn.

Da familien måtte flykte, ble de sendt til Norge i halvannet år. Det var et fremmed land for ham, til tross for at han var norsk. Han begynte på skole, bodde hos bestemor, men følte seg aldri helt hjemme. "Det huset vi bodde i ble et slags ankerpunkt, men vi bodde der så lite at det aldri ble et hjem." Etter kort tid dro familien tilbake til Etiopia.

Jeg måtte klare meg selv

Da Kjell Olav var åtte år, ble han sendt på internatskole i Addis Abeba, mens foreldrene hans jobbet 80 mil unna. Krigen de hadde flyktet fra var over og det skulle nå være trygt å fortsette misjonsgjerningen. Foreldrene ga sønnen en legopakke og tok farvel.

"Jeg forsto ikke hva jeg gikk til," sier han. "Jeg hadde fått en Lego-pakke jeg ikke fikk åpne før de dro, så jeg satt og bygde mens de kjørte avgårde. Først da jeg var ferdig med legoen skjønte jeg at de var borte – og at jeg var alene."

Jeg husker at jeg allerede da tok en beslutning som kom til å prege meg resten av livet. Jeg skjønte at nå er jeg alene, og nå må jeg ta vare på meg selv. Der og da stengte jeg ned mitt forhold til foreldrene mine. Jeg har vel aldri åpnet opp igjen

For Kjell Olav ble det en eksistensiell oppvåkning. "Jeg husker at jeg allerede da tok en beslutning som kom til å prege meg resten av livet. Jeg skjønte at nå er jeg alene, og nå må jeg ta vare på meg selv. Der og da stengte jeg ned mitt forhold til foreldrene mine. Jeg har vel aldri åpnet opp igjen."

🎧 Hør Kjell Olav fortelle om å bli forlatt

SendtBort · Målfrid Ljønes Kvålo - Om å gråte i skapet

50 barn og 2 voksne

På internatet var han en blant mange. Han husker ikke å ha blitt sett av de voksne. På det meste var de rundt 80 elever og det var rundt 50 elever som bodde på internat som to voksne måtte holde styr på.

"Jeg følte liksom ikke at jeg hadde noen jeg kunne gå til om jeg trengte det. Altså vi fikk mat og sånn, men jeg hadde en følelse av at det ikke var noen voksne som hadde kontroll og det ble dessverre den sterkestes rett og et veldig tøft miljø."

Altså vi fikk mat og sånn, men jeg hadde en følelse av at det ikke var noen voksne som hadde kontroll og det ble dessverre den sterkestes rett og et veldig tøft miljø.

Kjell Olav fikk kjenne det på kroppen. Han ble mobbet.

"Jeg husker at jeg prøvde å gjemme meg bak kapellet, eller gå ned ved sløyden og være der, for ikke å være i nærheten av de som mobba og plaga mest. Det var ikke alltid så mye som ble gjort, men det var blikk, små setninger, men også slåsskamper. Men det verste var følelsen av å være utenfor."

Når det ikke var noen voksne å gå til, måtte Kjell-Olav finne lommer av tid som ga glede.

"Jeg husker at vi spilte fotball, at vi hadde duer, og spilte litt tennis en periode. Jeg spilte også fiolin, men jeg ble ganske stille og forknytt av mobbingen. Jeg prøvde å holde meg for meg selv, og leste veldig mye."

Men han husker barndommen mest som noe han prøvde å komme unna, ute å ha noen steder å gå.

"Du har ingen fristeder på et internat. Du kan ikke gå hjem, for hjemme er på rommet med dem som plager deg."

Du har ingen fristeder på et internat. Du kan ikke gå hjem, for hjemme er på rommet med dem som plager deg.

Min jobb var å være på skoleheimen

Han fortalte aldri foreldrene sine om mobbingen.

"Jeg visste at de hadde viktigere ting å gjøre. Vi hadde fått høre utallige historier om troende som ble forfulgt og sto fast i troen. Jeg tenkte at min oppgave var å holde ut, slik at foreldrene mine kunne gjøre Guds arbeid."

Han husker tydelig det han opplevde som åndelig press om å delta på bibelgrupper, bønnemøter og søndagsskole.

Jeg tenkte at min oppgave var å holde ut, slik at foreldrene mine kunne gjøre Guds arbeid.

"Det var en del av hverdagen. Kallet sto over alt. Over familien, over individuelle behov. Det var ikke plass til svakhet. Jeg fikk en veldig sterk forståelse av at min jobb var å være på skoleheimen for at foreldrene mine skulle få lov til å være misjonærer. De hadde en veldig viktig jobb, som var viktigere enn alt, egentlig."

🎧 Hør Kjell Olav fortelle om å være alene og ikke bli sett

SendtBort · Målfrid Ljønes Kvålo - En mann ble skutt

Til Norge – og nytt utenforskap

I sjette klasse kom Kjell Olav tilbake til Norge. Han ble plassert i en klasse som allerede var kjent for å være vanskelig. "Jeg var den eneste kristne. Jeg ble kalt 'Reserve-Jesus'. Det var ikke lett."

Likevel sa han ingenting til foreldrene. "Pappa var mye bortreist for misjonen. Mamma kjempet for å få mat på bordet. Det var ikke rom for mine problemer."

Pappa var mye bortreist for misjonen. Mamma kjempet for å få mat på bordet. Det var ikke rom for mine problemer.

Ett år senere dro familien tilbake til Etiopia, hvor Kjell-Olav forsøkte å bygge bro mellom misjonærbarna og de svenske ambassadørbarna. "Vi besøkte hverandre og jeg husker at det var veldig gøy å møte andre barn, utenfor misjonen." Det fungerte en stund, men da svenskene ville arrangere diskotek, ble det stoppet. "Dansing var synd. Etter det kom ikke de svenske barna til oss noe mer."

Men den unge gutten hadde etterhvert samlet mot til å ta egne valg.

"Jeg gjorde et slags opprør. Jeg gadd ikke gå på bønnemøter og misjonsforeninger mer, selv om jeg fikk kommentarer. Det var min stille protest å ikke delta."

En kveld snek han seg inn på jentenes rom. Der satt han og snakket med noen av jentene, og det var hyggelig stemning, helt til en voksen kom inn.

"Det var forbudt å være på jentenes rom, og det ble et voldsomt rabalder selv om vi kun satt og pratet sammen. Jeg ble tatt med inn til rektor og fikk en skjennepreken der, før jeg neste dag ble stilt opp foran hele skolen som fikk høre fra rektor at jeg var blitt funnet inne på jenteinternatet og at de så veldig alvorlig på det. Jeg fikk husarrest en uke."

I voksen alder har rektoren beklaget utskjellingen foran de andre elevene.

"Jeg er glad for den unnskyldningen, han skjønte vel at han hadde gått over streken der. Men for meg ble det vanskelig å forholde meg til jenter etter den episoden. Det ble liksom noe farlig, noe forbudt."

Kjærligheten til Etiopia

Selv om han gjerne skulle vært foruten oppveksten på internat har han også gode minner fra å vokse opp i et annet land.

"Jeg opplevde jo veldig mye fint også. Etiopia er et fantastisk vakkert land med vakre mennesker. Det er mye smil og latter, det er vakker natur, det er verdens beste mat. Og jeg har hatt mange fine opplevelser også."

Han husker at han fikk bli med faren på noen av utviklingsprosjektene han jobbet med.

"Jeg glemmer aldri gleden i øynene hos de som fikk vann i nærmiljøet, slik at de kunne gå på skole i stedet for å bruke tiden på å gå to timer hver vei for å bære 20 liter med vann hjem hver dag. Det er klart det er sterkt å se hvor viktig arbeidet til faren min var."

Kjærligheten og musikken ble redningen

Etter å ha blitt sendt tilbake til Norge for godt, opplevde Kjell Olav et sterkt kultursjokk. Han hadde levd i en verden der musikk med trommer var synd, der gutter og jenter ble holdt adskilt, og hvor misjonærrollen gikk foran alt annet. "Jeg kunne ikke forholde meg til jentene på skolen. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle snakke med dem."

Han gikk gjennom mørke perioder, men fant også små lysglimt. Musikk ble en redning. En venn fra Etiopia tipset ham om en folkehøgskole. Han tok sjansen og for første gang opplevde han et miljø hvor han kunne slippe seg løs og være en del av fellesskapet.

"Jeg hadde en trygghet i vennen min som var der. Nok trygghet til at jeg kunne slippe meg litt ut av skallet. Jeg fikk drive med musikk som var kjempegøy. Det ble redningen. Jeg tror det hadde gått ille hvis ikke jeg hadde hatt det året."

Jeg fikk drive med musikk som var kjempegøy. Det ble redningen. Jeg tror det hadde gått ille hvis ikke jeg hadde hatt det året.

Som voksen, har han funnet en slags balanse.

"Min andre redning ble kona. Jeg har slitt en del med oppveksten og gikk også på en skikkelig smell. Det var mye som måtte bearbeides. Men det å oppleve kjærligheten ga meg nytt pågangsmot."

🎧 Hør Kjell Olav fortelle om å åpne opp og bearbeide traumene

SendtBort · Målfrid Ljønes Kvålo - Om Cellolæreren som gikk over grensen

Viktig at Misjonssambandet tar ansvar

Han har et blandet forhold til Misjonssambandet og sin egen tro den dag i dag.

"Jeg har prøvd å rydde opp med 'han der oppe', men det er ikke så lett. Når det er sagt har jeg en knøtt liten kime av tro langt, langt nede."

Han mener Misjonssambandet er nødt til å ta konsekvensene av misjonskallet på alvor.

"Jeg er ikke der hvor jeg fordømmer all misjon. Jeg ser absolutt at det er veldig mye bra som er kommet gjennom det. Men misjonsorganisasjonen har ikke tatt et ordentlig oppgjør med de negative konsekvensene av budskapet om at du skal følge Guds kall, koste hva det koste vil. Vi ble utsatt for et sosialt press, et åndelig press og et internt press."

Vi ble utsatt for et sosialt press, et åndelig press og et internt press.

Han mener at NLM lenge har forsøkt å nedtone og fraskrive seg ansvaret for den kallforkynnelsen som de har stått for i 100 år.

"Nå ser jeg en liten endring, som er viktig. Selv om det sikkert er vanskelig for dem på mange måter, så tror jeg de har gjort det som er moralsk riktig ved å ta ansvar. Og det synes jeg er fint. De har ikke løpt fra ansvaret. De har tatt det. Det betyr mye."

Kjell Olav synes det er viktig at historiene til misjonærbarna kommer frem, selv om det er krevende for mange å fortelle.

"Jeg tror det er nødvendig at det kommer frem. Mange opplever å bli lyttet til og møtt med forståelse for første gang. Derfor er det veldig viktig at disse historiene kommer frem, selv om de kan være vanskelige å fortelle."

🎧 Hør Kjell Olav fortelle om foreldrenes og misjonens ansvar