38 kilometer

Håvard Tørrings utforskning av sin oppveksthistorie fram til valg av eget ståsted er et dyptpløyende stykke arbeid. Bokens tittel, «38 kilometer» er avstanden som skilte ham fra foreldrene da han som seksåring ble forlatt på internatskolen i Japan. Disse få kilometerne var det som satte premissene for Håvards lange vei til å finne seg selv. Mange vil kunne kjenne seg igjen langs den veien.

Boken er totalt fri for kronologien i en klassisk biografi. Han behandler temaene i den rekkefølgen de melder seg i prosessen. Det kan være en utfordring å følge han gjennom store slynger i tid og rom. Men så er den heller ikke skrevet for å bli forstått, men for å forstå. Veien blir ikke enklere av at han i ulike faser må bakse med innspill fra både Lillegutt, Kristisoldat og selveste Kjæregud, ganske gjenkjennelige figurer for mange av oss. Underveis legger han bak seg det han har forstått og gyver løs på neste utfordring.

Jeg er ikke i tvil om at mange vil ha nytte og glede av å ha Håvard som reisefølge på sin egen vei. Boken er full av løse trådender, korte og lange omveier, men det er jo slik erkjennelse skjer.

Jeg har bare sneiet innom et utvalg. Og i likhet med forfatteren har jeg i denne omtalen forholdt meg fritt til bokens løse kronologi. Boken er inndelt i fem deler med titler som hinter om neste hovedtema. Den er rikelig illustrert med egne fotografier som gir rom for tolkning. Barnesangene er også med, de som formante barn til å være snille og lydige. Men også noen hvileskjær med toner fra Bjørn Eidsvåg.

Trangen til frihet – til å bevege seg fritt, tenke fritt og velge fritt oppfatter jeg som et gjennomgående motiv, til tross for at mangel på frihet er det han tumler med i de fleste kapitlene. Foreldrene er lydige både mot kallet og organisasjonens plan for dem. Når han selv vender tilbake til barndomslandet og tråkker opp velkjente ruter på sykkel, er det sin egen plan han følger. Han er på leting etter Lillegutts erfaringer som ble så styrende for voksenlivet.

Flytteoppveksten er ett av temaene han trekker fram. Som treåring er han på vei til sitt fjerde hjem. Som femtenåring har han flyttet mellom tolv hjem. Oppbrudd, tap og nye begynnelser er klassiske misjonærbarnerfaringer. Utallige løse trådender må letes fram og knyttes sammen.

I familiens første periode i Japan går lysluggen i japansk barnehage under navnet Håbadå, det nærmeste de voksne kommer å uttale Håvard.
Her blir Håbadå klar for skolestart i et miljø han mestrer. Men organisasjonen har andre planer. Det blir skolestart i Norge hvor tidligere mestring raskt blir annulert. Dette er en erfaring som kommer til å gjenta seg gjennom oppveksten.

Tilbake i Japan venter internatskolen. Internatet blir tema fra mange vinklinger i de neste delene av boka, både fra Lillegutts såre perspektiv og fra den flinke og lydige Kristisoldats perspektiv. Han venter på kallet slik alle omkring han tilsynelatende har fått. Kristisoldat er alltid beredt, om så til en oppgave han ikke ønsker, til et sted han ikke ønsker å reise. For slik er det i misjon. Man må gjøre det man ikke har lyst til, også å stå på podiet i forsamlingene i Norge for å øke kollekten. Kristisoldat er lojal. Denne konflikten er også et gjennomgangstema i boken, og kulminerer med at han som voksen forlater en misjonsgudstjeneste som han erklærer er den beste gudstjenesten han ikke har vært på.

Som voksen bringer sykkelen han tilbake til veien hvor han lærte å sykle og opplevde friheten uten støttehjul. Den bringer han også tilbake til stedet der internatskolen lå. Alt er vekk, bare muren står igjen, den som holdt barna innenfor en ghetto av kritthvite. Hva tenkte de japanske naboene? Han ser hvor liten han var da han ble forlatt der. Hva slags kall var det foreldrene fikk som var så viktig at de forlot barna sine?

Han er også innom misjonsarkivet hvor han leter forgjeves etter dokumenter som forklarer kallsideologi og foreldreansvar. Barn er ikke nevnt. Like fullt har organisasjonen basert sin virksomhet på at barn skal forlates. Ofres på misjonens alter som Abraham ofret Isak, tenker han. Og Kristisoldat har vært grenseløst lojal.

Livet med Lillegutt og Kristisoldat har blitt som et puslespill med flere bilder og brikker som ikke passer sammen. Kan noen velges vekk? Hvilke kan beholdes? Motivet vi ender med, resonnerer han, avhenger av hva vi velger å gjøre med brikkene vi får tildelt. Han gjør andre valg enn foreldrene gjorde. Med sin førstefødte i armene opplever han det nærmeste han kommer en kallsopplevelse. Og når hun blir førsteklassing, er hun brikken som ikke passer inn i bildet han tror han psuler.

Omsider får han kontakt med raseriet – som han innser har vært der hele tiden. Boblen brister, og han kan for alvor ta fatt på etappen til seg selv. Kjæregud er og blir en del av historien, slik er nå engang premissene i misjonsboblen, Men den ansvarsfulle og lojale Kristisoldat kan endelig la rustningen falle. Nå velger Håvard å ta ansvaret selv.

Oppgjøret han tar med seg selv, med Kjæregud, Kristisoldat, foreldrenes valg og NMS kan for noen oppleves som en sann svir å lese. Overmakten blir hemningsløst satt på plass. Til sist smeller han til med en uventet konklusjon. Jeg sier ikke mer.

Berit Dahl

38 kilometer er tilgjengelig som ebok fra gumroad.com og ebok.no.

Manuskriptet er i skrivende stund på vei til trykkeriet. Fysisk bok vil bli tilgjengelig i norske nettbokhandlere i løpet av november.