Min historie: Følelsen av å stå utenfor har preget livet

Det er mandag formiddag i 1983. Håkon er åtte år, ny i andre klasse, og står nederst i trappa opp til internatet på den norske skolen i Japan. Skoleåret er i gang og de andre ungene har allerede vært der i et par uker. 

Han løfter blikket. På veggen over ham er det et stort eventyrmaleri, kanskje «Bukken Bruse», sterke farger i et dunkelt lys.

– Jeg husker den trappa veldig tydelig. Lyset og bildet. Det var nesten surrealistisk. Som å gå inn i et annet univers, sa han.

Oppe ventet en lang gang, rom på begge sider og barnestemmer som etter hvert fylte huset. Han hadde blitt fortalt at han skulle bo på internat, men ikke helt hva det ville si. De andre hadde rukket å være der noen uker allerede og hadde funnet sine plasser rundt bordene, i leken og i flokken.

– De første ukene er jo ofte når vennskap blir knyttet. Jeg kom til en liten norsk boble i Japan der alle kjente alle. For meg ble resultatet at jeg aldri helt kom på innsiden, men tok en rolle hvor jeg stod litt utenfor og kikket inn. Den følelsen har jeg kjent igjen mange ganger senere, sa han.

🎧 Hør Håkon fortelle om de første inntrykkene fra internatet

Smaken av såpe

Veien fram til trappa med eventyrbildet gikk via en barndom i Norge. Håkon ble født i Japan i 1975 som nummer fem i en søskenflokk på seks. Familien flyttet hjem før han fylte ett år, først til Oslo og senere til Stavanger, der foreldrene kom fra.

– Jeg husker egentlig lite fra de helt tidlige årene. Men jeg husker hvordan det var å være én av seks. De eldste gikk foran og vi yngste så og lærte, også hvordan man unngikk kjeft. Slik lærte jeg tidlig å være en person når jeg ble sett og en annen når jeg ikke ble sett, fortalte han.

Jeg hadde sagt noe jeg ikke skulle si, og da måtte jeg bite i et såpestykke for å vaske munnen, fortalte han.

Foreldrene var strenge og bar med seg en foreldet oppdragelsesstil preget av enkle kår og krav om lydighet. Et av barndommens tydeligste minner handlet om et såpestykke.

– Jeg hadde sagt noe jeg ikke skulle si, og da måtte jeg bite i et såpestykke for å vaske munnen, fortalte han.

Han minnes at søsken sto i ring rundt mens han tok straffen.

– Smaken av såpe kan jeg nesten fortsatt kjenne. Jeg skulle ønske jeg husket hva jeg hadde sagt, men det gjør jeg ikke.

Gården, dyra og besteforeldrene

Barndommen rommet også varme og trygghet. Familien bodde på et småbruk i Stavanger, og besteforeldre var i nærheten.

– Jeg husker det som fint å ha besteforeldre tett på. Det var en trygghet.

Faren var predikant og lærer på en bibelskole, og gården var mer en biinntekt enn heltidsarbeid.

– Vi hadde sauer og måtte være med og plukke poteter. Det var et fint sted å vokse opp med store arealer å boltre seg på. Jeg minner hverdagen der som generelt positivt, sa han.

Å komme inn etter alle andre

Da Håkon var åtte år, pakket familien på nytt koffertene.

– Jeg gikk første klasse på lokalskolen i Stavanger og hadde blitt en del av det kullet. Jeg hadde knyttet vennskap der som ble brutt opp da vi reiste til Japan, forteller han.

Reisen førte ham til et miljø der lite var kjent og der han raskt forsto at vennskapsbånd allerede var etablert. Det gjorde ham sårbar og alene i møte med et internatmiljø der han aldri helt kjente at han fant sin plass.

Telefonkiosken under trappa

På internatet sto det en telefonkiosk under trappa. Der kunne barna ringe hjem. For Håkon ga telefonen bare et kort håp om trøst. Stemmen brister når han forteller om telefonen.

– Jeg brukte den noen ganger, men lærte fort at det ikke var særlig hjelp å få ved å ringe mor eller far. De var jo ikke der. De trøstet ved å si at jeg måtte være sterk eller gå til en av søsknene mine. Men jeg husker ikke at jeg gjorde det. Og de gikk jo alle gjennom sin egen tilpasningsprosess. For meg ble det beviset på at jeg var alene. Til slutt bestemte jeg meg for at dette måtte jeg bære selv.

Jeg distanserte meg nok fra behovet for omsorg, og lærte meg å fremstå som veltilpasset så ingen skulle se at jeg hadde det vondt.

Den lille telefonkiosken ble selve bildet på avstanden og det å være alene.

– Jeg tror jeg sluttet å ringe for å ikke kjenne på savnet. Det var en slags forsvarsmekanisme. Kiosken ble ikke en livline for meg, men heller bare en påminnelse om at de ikke var der. Mor har fortalt at hun syntes det var vondt at jeg sluttet å ringe, men for meg ble det for vondt å ringe, sier han.

Han søkte heller ikke trøst hos de voksne på internatet. De sørget for mat og rutiner, men ble ikke en emosjonell støtte. Ofte var de både lærere og omsorgspersoner, noe som gjorde det vanskelig å gå til en voksen når han trengte noen.

- Jeg distanserte meg nok fra behovet for omsorg, og lærte meg å fremstå som veltilpasset så ingen skulle se at jeg hadde det vondt.

🎧 Hør Håkon fortelle om det såre minnet

Årene på internatskole

Internatårene besto av faste rutiner, felles måltider og en hverdag som barna måtte forme seg etter. De delte rom, gjorde lekser til faste tider og lærte raskt hvem som bestemte og når man skulle trekke seg unna.

– Det fantes en egen rytme på internatet. Vi visste når vi måtte være inne, når vi kunne være ute, og når vi burde holde oss i bakgrunnen. Det ble et lite samfunn med sine egne regler, sa han.

Vi visste når vi måtte være inne, når vi kunne være ute, og når vi burde holde oss i bakgrunnen. Det ble et lite samfunn med sine egne regler.

Han husket også øyeblikk av frihet. Varme ettermiddager med frilek, oppdagelsesturer i nabolaget, lyden av japansk sommer.

– Somrene i Japan var veldig gode. Da dro vi til et feriested i fjellene hvor utlendinger fra hele Japan var samlet. Vi badet og spilte tennis, og det var den tiden på året hvor jeg kjente mest frihet.

Likevel forsvant aldri følelsen av å stå litt på utsiden. Den lå som en understrøm gjennom årene på internat.

Et liv mellom to land

Etter fem år i Japan flyttet familien til Norge da Håkon begynte i syvende klasse. Han fant igjen enkelte av barna han hadde gått i første klasse med, og også noen av vennene fra internatet som også hadde flyttet hjem. Det ga en viss tilhørighet da han kom tilbake.

Men oppholdet i Norge ble kortvarig. Foreldrene fikk spørsmål om å reise ut igjen, denne gangen med bare Håkon og lillesøsteren.

– Jeg var veldig klar for å dra tilbake. Det var det livet jeg kjente best.

Det var lettere å gli inn der. Alle kom fra forskjellige steder og hadde ulik bakgrunn. Jeg hadde mange å være sammen med på skolen, selv om det var få jeg møtte privat.

Han begynte på internat igjen, og senere på en internasjonal skole der elever fra hele byen gikk sammen.

– Det var lettere å gli inn der. Alle kom fra forskjellige steder og hadde ulik bakgrunn. Jeg hadde mange å være sammen med på skolen, selv om det var få jeg møtte privat.

Å bevege seg mellom Norge og Japan skapte en merkelig blanding av tilhørighet og fremmedhet.

– I Japan var jeg utlending. I Norge var jeg ikke ganske norsk. Jeg var alltid litt i mellom – på utsiden og kikket inn.

Et misbruk av tillit

Da han var tenåring, overskred en av de voksne grensene mellom voksen og barn. Håkon omtaler det nøkternt:

– Jeg ble vist oppmerksomhet på en måte jeg ikke var vant til. Det startet med små ting, men utviklet seg til noe som aldri skulle skjedd.

Selv om han var vant til å klare seg selv, var han sårbar. Vedkommende var voksen og en av dem som skulle ivareta barna.

Det tok lang tid før jeg forsto hva det var. Jeg hadde ikke språk for det. Jeg visste bare at det måtte holdes skjult.

– Det tok lang tid før jeg forsto hva det var. Jeg hadde ikke språk for det. Jeg visste bare at det måtte holdes skjult.

Han sa aldri et ord om dette til noen.

– Men følelsen av at noen visste men valgte å se bort, slapp aldri taket.

Det fikk konsekvenser senere. Han klarte ikke å stole på voksne. Tilliten hadde fått en knekk.

Ung voksen, løsrevet og fri

Da videregående var fullført, flyttet Håkon tilbake til Norge og til Oslo.

– Jeg gikk fra å være sosialt begrenset til å kunne gjøre akkurat som jeg ville, og hvor ingen fulgte med på hva jeg gjorde. Jeg levde bohemsk i mange år. Lite penger, mangel på retning, mye rus og mange strøjobber.

Han arbeidet blant annet i film- og animasjonsmiljøet. Og som vekter og nattevakt på sykehjem. Penger kom og gikk.

– Jeg ruset meg en del. Hasj for det meste. Jeg så ikke på det som galt. Jeg ville erfare ting selv.

Familien visste lite om hvordan han levde. Ikke fordi de ikke brydde seg, men han viste dem bare den delen av livet han ønsket å vise dem.

Jeg ruset meg en del. Hasj for det meste. Jeg så ikke på det som galt. Jeg ville erfare ting selv.

Å finne fotfeste igjen

En strøjobb førte ham inn i olje- og gassbransjen. Samtidig møtte han kvinnen som senere ble samboeren hans.

– Da fikk jeg en grunn til å skjerpe meg. Jeg ville kunne ta henne med ut og ha et liv som hang sammen.

Han fikk en stabil jobb, økonomien ble bedre, og rusen forsvant ut av livet. Han etablerte familie og fant en form for ro han ikke hadde kjent på tidligere.

Avstanden til foreldrene som aldri ble reparert

Den emosjonelle avstanden til foreldrene som oppsto i barndommen ble aldri tettet igjen.

– Jeg mistet forbindelsen til mor og far og tok den aldri opp igjen. Jeg så det mer som deres tap enn mitt. De valgte noe som gjorde at båndene ble brutt.

Da foreldrene døde med kort tids mellomrom, opplevde han ikke behov for et oppgjør.

– Jeg følte ikke at det sto noe uoppgjort. Relasjonen var allerede avsluttet for lenge siden.

Det som likevel såret, var at foreldrene hadde testamentert penger til misjonen. Selv i døden valgte de misjonen først. Det var tungt.

Oppreisning og eierskap til historien

Håkon er en av flere misjonærbarn som har søkt oppreisning fra Misjonssambandet i regi av Sendt Bort.

– Det økonomiske betydde lite. Det viktige var å bidra med min historie. Som en av tusen historier er den i seg selv bare en liten brikke, men likefullt et vitnesbyrd om hva internattilværelsen gjorde med oss som misjonen må ta inn over seg.

Oppveksten min er det den er. Jeg eier den. Oppreisningen endrer ikke historien, men ordningen gir rom for å sette ord på den.

Prosessen handlet for ham om å sette ord på det han hadde båret alene.

– Oppveksten min er det den er. Jeg eier den. Oppreisningen endrer ikke historien, men ordningen gir rom for å sette ord på den.

Å dele sin egen historie var krevende.

– Det er sårt å slippe noen inn. Men jeg er blitt den jeg er på grunn av alt jeg har erfart, og det er det som er min historie.

Min historie

Min historie er en samling personlige historier fra mennesker som vokste opp som misjonærbarn – historier fra ulike tidsepoker og ulike deler av verden, men med erfaringer som ofte ligner mer enn man skulle tro.