En stemme fra et misjonærbarn

«En stemme fra et misjonærbarn» av Herborg Johannesdottir utgitt på eget forlag er en livsfortelling så å si uten filter. Her er ingen undertekst å tolke, alt er fortalt rett fram slik det hendte. Slik utlevering krever mot. Det er umulig å ikke bli berørt. Vonde hendelser, følelser og refleksjoner beskrives uten omsvøp. Men som for så mange misjonærbarn, har oppveksten vært en blanding av godt og vondt, og har gitt premisser for voksenlivet. Teksten brytes opp med egne og andres dikt, og med bilder som dessverre er i minste laget til å gi mening for denne leser.

Med foreldre og slekt fra Island, farmor fra Norge, selv oppvokst på flyttefot mellom Etiopia, Norge, Island, Nairobi og med en språkhistorie som har vekslet mellom amharisk, islandsk, norsk og engelsk - som voksen også japansk, er det ikke underlig at hun lurer på hvem hun egentlig er og hvor i verden som er hjemme.

Til overmål ble hun født inn i en misjonsslekt: Hennes islandske farmor og farfar var misjonærer i Kina, faren var misjonærbarn i Kina inntil revolusjonen tvang misjonærene på flukt da han var 10, Herborgs egne islandske foreldre ble misjonærer i Etiopia hvor hun selv ble født i 1964. Hjemmespråket har vært islandsk, men skolegangen for det meste norsk, men også engelsk, og vekselvis i Addis, Norge og Nairobi. Som voksen valgte hun å reise med mann og barn som misjonær til Japan – hvor en sønn nå er misjonær. Noen slekter gjør det grundig.

Uten dype røtter noe sted, og med ustabile relasjoner gjennom hele livet, er det ikke underlig at hun valgte troen på Gud som sin eneste pålitelige rot og forankring. Boken er gjennomsyret av tro og tillit til Gud, men dette har ikke vært til hinder for et ærlig oppgjør med både med NLMs manglende omsorg for misjonærenes barn, og en usunn forkynnelse som skapte skam og mindreverd.

Men bønnen er ikke hennes eneste hjelpemiddel til harmoni og balanse i livet, det er også yoga. Det var på yogamatta oppgjøret i livet startet, forteller hun, da hun i 2006 avsluttet 12 års tjeneste i Japan. Da ble det påtrengende å ta et oppgjør med både barndomserfaringene og med den kristne kallsforkynnelsen som hadde gitt grobunn for både mindreverdighetskompleks og underdanighet. Perioder med terapi har også vært viktig og nødvendig.

Skrivingen i seg selv ble en terapiprosess som forløste innesperrede følelser. Hjelpere har hun funnet i litteraturen, Notto Thelle og mange flere, i bibelske fortellinger og personer, især Josef som hun oppdaget også hadde vært farens identifiseringsfigur, og i forbilder blant personer hun har møtt. Bak i boken har hun lagt til hele to sider med henvisninger til inspirasjonskilder.

Det er litt vanskelig å få oversikt over tidslinjen i boka. Men hun ble født i Etiopia midt på 60-tallet, startet skolegangen på internatskolen i Addis, gikk på skole i Norge i såkalte ferier (som for barn betyr ny flytteutfordring), dernest ungdomsskole i Nairobi pga uroligheter i Addis (hvor lillesøstera like fullt ble sendt på internatskolen), og til sist et år på videregående ved Rift Valley Academy. Deretter videregående og studier som pedagog og undervisning i Norge. Til Japan i 1993 for 12 års misjonstjeneste. Livet har vært fullt av kontraster.

Hun anerkjenner NLMs mange gode tiltak og prosjekter, men ikke omkostningene man la på misjonærenes barn, heller ikke at de beholdt internatene helt til 2010. Personalet skulle være både administratorer, lærere, vakter, miljøarbeidere og omsorgspersoner for altfor mange barn. Med noen unntak gir hun de fleste av dem all mulig kredit for jobben de gjorde, især på ungdomsskolen i Nairobi hvor flere av dem selv hadde bakgrunn som misjonærbarn. Men som syvåring på skolen i Addis var det ikke greit, og ganske annerledes enn det hun hadde gledet seg til. Overgangen fra amharisk og islandsk til norsk og tilbake igjen ble en stor utfordring. Det ble også forholdet til de etiopiske lekekameratene. «En dyp sprekk begynte å åpne seg mellom mine verdener.» Selvtilliten fikk en knekk og førte til at hun «fikk en høflig distanse, selv til mine egne foreldre.» Miljøet både i barneskolen i Addis, og på ungdomsskolen i Nairobi var preget av mobbing og den sterkestes rett, men også fine aktiviteter.

Det er påfallende hvor vanlig det har vært med gjerder rundt internatskolene – noen skulle holdes ute, og andre holdes inne. Hun husker en liten gutt som rømte for å haike hjem til foreldrene i Tanzania, det sier litt om omsorgen innenfor gjerdet. Maten later til å ha vært et kapittel for seg, men nøden utenfor inviterte ikke til å være kresen. Hun gir god plass også til gode minner, men opplevelsen av å ha blitt forlatt, sviktet av egne foreldre stikker dypt. I Nairobi ble det islandske etternavnet hennes byttet ut med farens, det forsterket følelsen av fremmedgjøring. Overlevelsesmekanismen ble å være travel og ha det gøy.

Paradiset var småbarnsårene i Gidole i Etiopia hvor pappa var lege. Hjemme var de to sett tvillinger og en lillesøster. Eldstemann var alt på internatskolen. At han var adoptert, fikk hun vite av medelever. Slikt snakket man ikke om på den tiden. Hun forteller likefrem at han i en periode forgrep seg på henne seksuelt, men tok siden ansvar og ba om tilgivelse, noe hun som kristen følte hun måtte gi han. Denne opplevelsen fikk hun i voksen alder delt med faren som hun etter morens død gradvis fikk et fortrolig forhold til. Han på sin side åpnet for sin sorg over å ha prioritert arbeidet fremfor samvær med og omsorg for sin familie.

Da skolegangen i Afrika ble avsluttet, valgte foreldrene bort sin egen tilhørighet til Island og slekten, og bosatte seg i Norge fordi barnas skolegang for det meste hadde vært norsk. Det står det respekt av.

Listen over flyttinger mellom land, byer og hus har vært uendelig, og med ufattelig mye sorg og anstrengelser for en sosialt tilbaketrukket jente for å finne nytt fotfeste. Hun skulle ikke være til bry, men tilpasset og tøyde seg inntil selvutslettelse for å imøtekomme andres behov. Ikke at noen krevde det, men noe annet var det ikke rom for. Et vennskap med en venninne fra Nairobi-tiden har overlevd ved at det ble lagt i dvale når de ikke var sammen, men gjenoppsto uforandret idet de etter mange år møttes igjen. Slike periodevennskap tror jeg mange som oss kan kjenne seg igjen i.

Det var i misjon hun hadde sine forbilder og referanseramme og sine drømmer om framtiden. Og giftet seg med en mann med samme ønske. Afrika var hennes drøm, men underlig nok sendte NLM dem til Japan. Dermed ble det ny verdensdel, nytt språk, og møte med en mer formell og estetisk kultur i stor kontrast til den fysisk utfoldende afrikanske. Men hun gikk «all in», fikk nære japanske venner, og opplevde stor glede ved å lære seg «ikebana», japansk blomsteroppsetting. Barna gikk i japansk barnehage og skole inntil de selv valgte den norske - selv om den forutsatte tre timers reising hver dag. Sammenlignet med hennes egen «skolevei», var dette langt mer akseptabelt for henne, men hun gjør seg mange tanker om hvordan denne oppveksten fungerte for barna. Arbeidet i Japan ble vanskelig, og det tok tid å finne sin egen form. I tillegg slet de med samlivet, som tok slutt i Norge da tjenesten var over og barna ute av redet. Hun har mange refleksjoner rundt hvordan mønsteret fra barndommen forårsaket og forlenget samlivsutfordringene. I dag er hun gift med et misjonærbarn fra Nairobi.

Boken er svært detaljert og inneholder langt mer av ytre og indre dramatikk enn det jeg har valgt å rekke fram. For meg er boken todelt, den første om barndom og relasjonstraumer, den andre om tiden i Japan og hennes troserfaringer. I det hele tatt er boken et svært personlig dokument. Det kjennes riktig når hun runder av med det kjente sitatet fra Leonard Cohen: 

There is a crack in everything, that's were the light gets in.

Berit Dahl.

Boka er tilgjengelig fra:

• Herborg Johannesdottir